Jeg vil leve
Marte Wexelsen Goksøyr - Jeg vil leve! Grunnlovsjubileet 2014
➡ ♥♥♥ Link: Oscar magnusson jeg vil leve
➡ ♥♥♥ Link: https://dating18plus.ru/Brittney1991
Utryddelsen av norske jøder fortsatte. Smertene er der nok ennå, jeg har utallige ganger vært innom sykehus og rekreasjonshjem, og nå har jeg måtte krype i jernkorsettet og er sykemeldt igjen. Skrevet om Jeg vil leve:«.
Resten blir jaget frem til inngangsporten. I Auschwitz I er flere av blokkene åpne for publikum, bl.
Jeg vil leve - Det ble mottoet også seinere, på de endeløse marsjene, hvor det krevdes viljestyrke til hvert skritt.
Han vet hva han snakker om, som overlevde fangenskapet i Auschwitz. Stiller man seg likegyldig til hvilke mennesker som tar makt og hvordan de styrer et samfunn, kan fort dette få de alvorligste konsekvenser. Jeg tror at hvis ungdom får se hva rasistiske og ikke-demokratiske bevegelser kan føre til, vil de lettere gjennomskue destruktive holdninger i vår tid. Noe av det uhyggelige i denne historien, er at det kunne skje i moderne tid i en av Europas høyt utviklede kulturnasjoner. Demokrati, menneskerettigheter og fred er ingen selvfølge. Det er noe vi alle må aktivt verne om. Enhver som viste det minste tegn til aktiv motstand mot det nye regimet, kunne dermed uskadeliggjøres. De neste seks årene ble tusener av tyskere kastet i konsentrasjonsleir. Mange av dem skulle aldri få friheten tilbake. Da krigen begynte, var det seks konsentrasjonsleirer i Tyskland med omkring 20. I løpet av de neste to årene ble det bygget flere leirer. Noen av dem er senere velkjente: Auschwitz, Belsen, Buchenwald, Mauthausen, Natzweiler, Neuengamme, Ravensbrück og Sachsenhausen. Krystallnatten Antisemittismen sør i Europa og da særlig i Øst-Europa var sterk lenge før nazistene kom til makten i Tyskland. Hans utsagn var krystallklart: Jødedommen skulle tilintetgjøres. Og om noen skulle være i tvil: Natten mellom 9. Jødiske forretninger og bolighus ble ødelagt. En rekke jøder ble drept, og ca. Den dramatiske hendelsen fikk navnet Krystallnatten. Krystallnatten ble kjent over hele Europa. Også norske aviser ga inngående informasjon om overgrepene i Tyskland. I løpet av krigen ble lavt regnet 12 millioner menn, kvinner og barn fra de okkuperte land drept av nazistene. To tredjedeler av Europas jøder utryddet, mer enn seks millioner av dem ifølge drapsmannens eget regnskap. Myrdingen er blitt organisert som en industriell masseproduksjon i gasskammerne i Ausschwitz, Dachau, Treblinka, Buchenwald, Mauthausen, Maidanek og Oranienburg. Allerede mens kampene ennå pågikk, fikk norsk politi i Sør-Norge ordre av nazistene å beslaglegge norske jøders radioapparater. Jødene var derfor ytterst forsiktige og mente ved lojal opptreden å kunne unngå arrestasjon. Benjamin Bild fra Rælingen var den første jøden som ble deportert. I alt ble 11 deportert på lignende vis før jødeaksjonene høsten 1942. I oktober 1941 startet forberedelsene til å utrydde enhver person i Norge med jødisk blod i seg. Ordningen ble kunngjort i landets aviser 20. Dette la grunnlaget for en systematisk registrering, som senere ble brukt under massearrestasjonene i oktober og november 1942 24. Ordren ble iverksatt to dager etterpå, og gjennomført til punkt og prikke. I første omgang ble bare menn i alderen 15 år og oppover arrestert. Men da det tyske sikkerhetspolitiet hadde sikret seg skipstransport med avgang fra Oslo torsdag den 26. For de som bodde i Østlandsområdet, var Oslo havn første stoppested. Av de 532 norske jødene som var med på den første transporten, ble 186 arbeidsføre menn skilt ut, mens kvinner og barn ble enten skutt eller ført til gasskamrene. Utryddelsen av norske jøder fortsatte. Dette var jøder fra Trondheim, Kristiansand, Narvik, Bergen og Stavanger. Tilintetgjørelsen av jødene var imidlertid ikke komplett før deres eiendom og formue var konfiskert. De aller fleste ble deportert direkte til Auschwitz. Resten flyktet til Sverige, der mange gikk inn i de allierte styrker. Det er mange i ettertid som har stilt seg spørsmålet hvorfor ikke deportasjonene vakte særlig bekymring for andre nordmenn enn jødene. Når kvinner og barn ble hentet ut fra sine hjem, skoler og barnehager, burde det være et sikkert tegn på at disse menneskene ikke skulle til noen arbeidsleirer. Støy og brøl utefra fortalte oss at noe nytt var i vente, forteller Herman Sachnowitz. Alt skulle bli ettersendt, hette det. De fleste kommandorop hadde vi ikke hørt før. Så ble alle stilt opp, fem og fem i hver rekke. Her var det ingen nåde. Etter seleksjonen ble de som skulle dø drevet opp på lastebiler og kjørt vekk. I mylderet oppdaget Hermann Sachnowitz sin far på et av lasteplanene. Blanche Major har i en årrekke vært tidsvitne og guide for turister som har besøkt Auschwitz. Hun var bare 19 år da hennes foreldre og 31 andre slektninger kom med togtransport til Auschwitz og ble sendt i gasskammeret. I løpet av et kvarter etter ankomst mistet hun og søsteren hele sin familie. Begge mine bestemødre var med, 92 og 82 år gamle. Den yngste av mine slektninger var en niese på fem-seks år. Jeg husker den gule røyken som steg opp fra skorsteinene. Vi visste ikke hvor vi var. Den flotte mannen i ridestøvler på perrongen, dr. De fleste andre, barn, gamle, syke og gravide fikk ordre om å gå mot leiren. Der fikk de beskjed om å kle av seg og gå ned i dusjene. Ingen visste at de skulle dø i løpet av et kvarter. Herman Sachnowitz og alle hans brødre - den yngste var bare 17 år - og de andre voksne mennene ble beordret til avmarsj. Etter en kilometer kom en bred dobbelport i jern til syne. Innenfor mellom brakkene dukket det frem noen grå og skinnmagre skapninger, subbende og i fillete stripete kledninger som minnet mest om pyjamaser. Knokkelmenn, levende lik så magre og gustne at det så ut som de hadde glemt å dø. En for en bukket Herman Sachnowitz' brødre under. I løpet av bare 5 måneder, fra desember 1942 til 15. Området er flatt, fuktig og myrlendt. Klimaet er brutalt; om vinteren bitende, iskalde vinder fra Karpaterne i sør, om sommeren en kvelende og fuktig hete. Området var en gang en del av det østerrikske keiserrike og ble kalt Auschwitz. Etter tyskernes angrep på Polen høsten 1939, ble dette navnet tatt i bruk igjen av tyskerne. Tallet på politiske fanger økte i betydelig grad. Et av forslagene var å bygge en leir rundt noen tidligere polske artillerikaserner ved Auschwitz. Det lå passe øde til. Jernbanen var godt utbygd, og befolkningen kunne lett fjernes. De første fangene kom på plass den 20. Det var 728 politiske fanger fra byen Tarnow. Fangevokterne var en gjeng yrkeskriminelle samlet opp fra tyske fengsler. Disse var overført til Auschwitz, og skulle være de første til å bygge opp et leirhierarki og være ledelsens forlengede arm. Disse kriminelle skulle komme til å overgå sine overordnede i råskap og sadisme. Utover sommeren og høsten 1940 vokste fangetallet raskt. I en periode i 1942 var tallet steget til 20. Fangene var stuet sammen i de 20 bygningene som leiren opprinnelig besto av. Tortur, straffeksersis og mishandling hørte til dagens orden. Den første tiden dør rundt 200 fanger i måneden av mishandling, utmattelse, sykdom og underernæring. Våren 1941 er tallet tredoblet. Jeg har derfor tiltenkt Auschwitz denne rolle, fordi beliggenheten er transportmessig gunstig, og fordi området lett kan isoleres og kamufleres. Leiren skulle dekke et område på 1750 dekar, hvor det bodde ca. Disse jages bort, og husene rives. Materialene blir brukt til å bygge fangebrakker. I tillegg bringes inn en mengde brakkeelementer fra tyske hestestaller som settes sammen igjen for så å bli nyttet til fangebrakker. Dessuten skal en omfattende industriell virksomhet etableres i området, med fanger som arbeidskraft. I 1943 kom en tredje leir i Monowice. En rekke andre håndverkbedrifter for våpenproduksjon etablerte seg raskt. En intens byggevirksomhet utløstes, samtidig som tallet på fanger økte fra måned til måned. I årene1942-44 ble det opprettet 40 mindre filialer av Auschwitz-komplekset. Disse ble anlagt nær stålverk, gruver og fabrikker, hvor fangene ble misbrukt som billig arbeidskraft. Etter angrepet på Sovjetunionen 2. Utpå høsten er drapstallene gjennomsnittlig 1. Vi vet at av 12. Vanlig avrettingsmetode er skyting og fenol-injeksering direkte i hjertet. Flere titalls fanger lider en grusom død ved at de blir dømt til å sulte i hjel i små fangeceller som hevn for at noen fanger har klart å rømme. Men ennå er gasskammer et ukjent begrep for kommandant Höss og hans medarbeidere. Eksperimentet viser seg å være svært effektivt, for fangene dør etter få minutter. På den måten omkommer 600 sovjetiske krigsfanger og 250 av de svakeste fangene på hospitalet. Auschwitz har nå skaffet seg et virkelig gjennombrudd for massedrap, og har lykkes i å skape et helvete av råskap og umenneskelighet som ingen kan forestille seg. Masseutryddelse som industri Våren 1942 starter de systematiske massedrapene på jøder i Auschwitz. På det meste oppholdt det seg 100. Fire nye gasskamre ble tatt i bruk med tilliggende krematorier. Gasskamrene hadde kapasitet til å drepe 10. Anleggene var bygd opp etter vitenskapelige metoder og med all den tekniske innsikt som tyskerne rådde over - den største tilintetgjørelsesfabrikk som verden noen gang har sett. De nye anleggene var slett ikke frastøtende å se på der de lå delvis nedgravet i jorden med grønne plener og blomster omkring. Noen sopplignende ventiler stakk opp av jorden. Fanger som kom dit, trodde de skulle på avlusing. Ingen uinnvidd kunne drømme om de redselsfulle scener som utspilte seg der inne. Jøder fra hele det okkuperte Europa ankom i kuvogner, opp til 70 mennesker i hver vogn. Togtransporten hadde i de fleste tilfelle vart flere døgn, med bedervet mat, ikke vann og med én dobøtte på deling for 70 mennesker. Når de dødsdømte, uvitende om hva som ventet dem, myldret inn gjennom hoveddøren til anlegget, ble de hilst med lystig og romantisk musikk. Først da de kom i det indre, begynte mistanken å våkne. De ble beordret til å kle av seg, henge klærne pent fra seg og knytte skoene sammen. Derpå ble de drevet inn i gasskamrene, kamuflert som baderom og utstyrt med dusjer. Disse foranstaltningene skulle forhindre panikk. Likevel begynte mange å forstå. Kvinnene gjemte ofte barna sine under klærne idet de hengte dem opp på knaggene, og tok dem ikke inn i gasskammeret. De barna som ble funnet, ble så puttet inn i gasskammeret. Zyklon B Så ble giftpulveret Zyklon B drysset ned gjennom ventilene og så skrudd igjen. Höss har fortalt at han selv har studert de dødsdømtes reaksjon gjennom en gasstett tittespalte. I sin bok om Auschwitz-leiren har han gitt en skildring av hvorledes fangene reagerte når de merket virkningen av gassen. De begynte å rave omkring eller stormet mot døren der de sank sammen i en kravlende, klorende og kjempende haug av nakne kropper; en kamp som kunne vare opp til tyve minutter. Etter en halv time ble den elektriske luftrenseren startet og likene heist opp med elevator til kremeringsovnene. Kremeringen av omkring to tusen lik i fem kremeringsovner tok tolv timer. Gullplomber i tennene på de døde ble plukket ut. I en av blokkene i Auschwitz I vises en modell av denne uhyggelige prosessen. Verdisaker ble hver måned sendt til Riksbanken i Berlin. Klærne ble renset og sendt til rustningsfabrikker til bruk for slave-arbeidere. Kvinnehåret ble brukt i rustningsindustrien. Asken fra menneskekroppene ble brukt som gjødsel på åkrene i nærheten. Auschwitz ble også sentrum for utryddelse av 21. Sommeren 1944 ble sigøynerleiren oppløst, og alle sigøynere drept. Beviset på den forbrytelsen er oppbevart i egne arkiver. Materialet ble stjålet av fanger, og er siden blitt reprodusert og utstilt i Statens Museum i Oswiecim. På 46 dager ble omlag 400. Tatoverte fangenummer Fanger som ikke ble øremerket for øyeblikkelig utryddelse, ble registrert og fikk nummer. Disse numrene var i begynnelsen påsydd fangeklærne, og fra 1942 ble de tatovert på underarmen. Visse kategorier av fangene hadde dessuten spesielle tegn; en rød trekant for politiske fanger, grønn for profesjonelle forbrytere, rosa farge for homofile, svart for prostituerte og fiolett for Jehovas Vitner. Vi rystes når vi i dag hører at de allierte mistet 9. Selv det var ikke nok til å få fangetallet fort nok ned. Så ble også andre metoder tatt i bruk som utsulting, overmenneskelig arbeidsbyrde, systematisk nedbryting av moral og livsmot, medisinske eksperimenter, tortur og vold. Det er fra ham vi vet at dødstransportene til Auschwitz omfattet 90. Den første dagen i Auschwitz Tilbake til Herman Sachnowitz. Alle ble paralysert av skrekk. Slag, spark og rasende brøl og ville smerteskrik har brent seg fast i minnet for alltid. Vinterklærne ble skiftet ut med stripete fangedrakter. Deretter ble alle jaget inn i et bad for å bli barbert på hodet og ellers på kroppen. Hvert eneste hårstrå skulle bort. Alle ble så tatovert på venstre underarm. Deretter var det å marsjere for å lære disiplin. Til slutt var alltid en stakkar som måtte svi blodig. For rene skulle fangene være. Frokosten i fem-tiden var et brødstykke på 2-300 gram og en krus med surrogatkaffe, gråbrunt vann uten smak. Middagen besto av en liter suppe, uten kjøtt og kokt på dårlige grønnsaker. Til kvelds fikk fangene 300-350 gram rugbrød, 30 gram margarin, 20 gram pølse, samt te eller surrogatkaffe. På appellplassen kunne fangene bli stående i timevis før klarsignalet for avmarsj til arbeid ble gitt. Prylehest eller galge som avstraffelse på grunn av hendelser fra natten måtte først gjøres unna. Hierarkiet Øverste sjef for Auschwitz var inntil 1943 kaptein Rudolf Höss. Systemet var oppbygd slik: Under leirsjefen stod rapportførerne, og under dem kom blokkskriverne som førte regnskap over fangetallet. De lavere stillingene ble stort sett fylt opp av tidligere fengselsfugler. Den øverste av dem var Lagerältester. Så fulgte Blockältester, Stubendienst, Kommandokapo og Vorarbeiter. De fleste av disse var yrkesforbrytere, tukthusfanger og voldsmenn hentet ut fra tyske fengsler. De hadde de rette innstillingene og de aller beste egenskaper til å kunne fylle slike stillinger, mente Himmler. Og mange gjorde sitt beste for å vise seg tilliten verdig. I likhet med alle andre leirer, var Auschwitz omgitt med elektriske gjerder. Det var forbundet med livsfare å bevege seg videre mot gjerdet utenfor som var strømførende. Men det må ha vært hundrevis, forteller Herman Sachnowitz. Ferske fanger utførte ordren og løp - for siste gang. Skutt under fluktforsøk, hette det. Arbeidskommando Var det behov for 100 fanger til en arbeidskommando, ble 100 tatt ut, uansett om 10-20 av disse var syke eller utmagret. Gjorde disse ikke arbeidet hurtig og godt nok, ble de prylt av kapoen eller slått i hjel. Når arbeidet var slutt, måtte de døde fanger bæres på skuldrene tilbake til leiren. Hadde det vært 100 mann på en kommando ved utmarsjen, skulle det være 100 ved innmarsjen! Om noen var døde, spilte ingen rolle, bare antallet stemte. Han peker på en tilfeldig kar i rekkene. En vakt noterer fangens nummer. Vi føler blikket hans på oss, aner røyken fra sigaretten. En fange begynner å gråte. Neste morgen er de borte... Så er det stakkaren som er blitt oppdaget ved at han har forsøkt å lure med seg tilbake til leiren en potet fra åkeren han har arbeidet i. For en slik forbrytelse er det bare en straff: døden. Rolig går han mot skafottet. Strikken blir festet, og så... Alle på appellplassen må se på til skrekk og advarsel. Han skulle skure brakkegolvet og jobbet så godt han kunne. Men antagelig har ikke arbeidet vært godt nok, for det ble fem slag med prylestokken på baken. Verre var sviket og nedverdigelsen. Verst av alt var at dette skyldtes en folkefrende, en jøde. Hvordan kunne en jøde synke så dypt? Når noen hadde rømt, og det manglet en mann på appellplassen, brøt helvetet løs. Vaktholdet ble forsterket, og hele området avsperret. Time etter time måtte man stå på appellplassen, fra arbeidsdagens slutt og langt ut på natten, uansett om det var om vinteren med bitende sno og temperaturer på femten-tyve kuldegrader. Og stakkars den som prøvde å hjelpe en kamerat som segnet om. To fanger ble satt til å holde hendene til stakkaren, mens to andre måtte å slå hver sin gang. Svimte stakkarne av, ble de vekket til bevissthet, og straffen kunne fortsette. Fangene skulle kjenne hvert slag. Omsorg for hverandre Flere av bøkene som omhandler opphold i tyske konsentrasjonsleire, forteller om utpreget omsorg for og hjelp til medfanger som var syke og i ferd med å bukke under. Herman Sachnowitz forteller en episode om sitt møte med medfangen og nordmannen Kai Feinberg. Det var en dag det hadde vært mildvær. Den leirholdige jorda i området klebet seg som klister til treskoene, så det var et slit å få dem med seg. Det var en slik dag Herman Sachnowitz passerte sin venn, Kai Feinberg. Han lå i søla og pustet så vannet sprutet og boblet. Herman slet i sin venn så hardt han kunne, uten å få ham på beina. Det nyttet verken med trygling eller at Herman gjorde seg sint. Slipp meg, jeg vil ikke mer! Om kvelden da alle var kommet tilbake fra arbeid, var Kai Feinberg borte. Sachnowitz var sikker på at hans gode venn var forgasset. Men de skulle komme til å møtes igjen i Norge høsten 1945. Feinberg var blitt reddet, ikke av tysk barmhjertighet, men av tysk nøyaktighet. Han var blitt nummer 51 av en flokk på 50 fanger som skulle gasses. I den puljen skulle det ikke være verken mer eller mindre enn 50! I mellomtiden var Feinberg blitt sendt på Revier, der han hadde kommet seg. På sykestua Hvordan var det å bli syk å havne på Revier, en slags sykestue? Det var stedet fangene fryktet mest av alt. Herman Sachnowitz forteller om en gang det var så sprengkaldt at fangedrakten frøs til is på innsiden. I løpet av dagen forfrøs han tærne, en lidelse han skulle bli lenge plaget med. Men det ga seg ikke med det. Feberen gikk opp, og Sachnowitz havnet på Revier med dobbeltsidig lungebetennelse. På en eller annen mirakuløs måte overlevde han. Sachnowitz strammet seg opp så godt han kunne, og slapp igjennom kontrollen. Men så plutselig ble navnet hans ropt opp av en pleierske. Og så bar det løs, negl for negl. Oppbrudd I juli var dødsleiren Majdanek ved Lublin blitt tatt av sovjetstyrkene uten at nazistene rakk å fjerne alle spor av sin fryktelige virksomhet. Dermed fikk en sjokkert verden de første ugjendrivelige bevis på hva som egentlig foregikk i de tyske konsentrasjonsleirene. Tiden er i ferd med å renne ut. De dumpe drønnene fra fronten forteller sitt tydelige språk, og massemorderne i Auschwitz vet hva som venter dem dersom de drøyer for lenge. Kommandanten, Rudolf Höss blir satt til å lede arbeidet. Alt teknisk utstyr som kan brukes i andre konsentrasjonsleire blir skrudd ned og transportert vestover. Målet er å gi verden inntrykk av at Birkenau aldri har eksistert. Men det er ikke nok at leiren jevnes med jorden. En formidabel dekkoperasjon må til. Alt av papirer som kan dokumentere folkemordet på jødene må brennes eller fraktes vestover. Ved inngangen til 1945 er det bare et spørsmål om dager før de sovjetiske styrkene inntar Auschwitz. Ved å sammenligne disse tegningene med ruinene og beretninger fra fanger som overlevde, har man kunnet rekonstruere utryddelsesprosessen nøyaktig. Krematorier i Auschwitz I er bygd opp igjen av originale tyske metallelementer. Noen blir dratt til side og skutt. Resten blir jaget frem til inngangsporten. Disse har foran seg et mareritt av en dødsmarsj som knapt noen kan fatte: til jernbaneknutepunktet Gliwice, ca åtte mil vest for Auschwitz. I 15-20 kuldegrader og tett snø og med bare en tynn fangedrakt som påkledning og treplater til skotøy blir dette mylder av levende beinrangler hundset av gårde, mil etter mil, time etter time. De som ikke greier å gå lenger, får straks en tysk kule i nakken. Nazistene rakk da heller ikke å fullføre verket. I ruinene fant man senere tusener av sko, briller, spisebestikk, baljer og tøyrester. Man får en viss idé om mengden av beslaglagt gods, når en vet - til tross for at nazistene klarte å brenne 30 av disse lagrene med innhold før de evakuerte leiren - at det ble funnet 348. De stopper myrderiene og flykter over hals og hode. Etter alt å dømme er det dette som redder Kai Feinberg og hans syke medfanger. Ca 7000 syke og marsjudyktige fanger blir igjen i leiren. De visste mer enn nok til å få hele gjengen i galgen. Neste morgen overtar Den Røde Armé leiren. Et sted stod det igjen fulle krus med øl som var blitt til gul is - et annet sted kom vi over et sjakkbrett som var forlatt etter et par av åpningstrekkene var gjort. Leirledelsen hadde ikke rukket å selge og sende dette til fabrikkene. Tyske firma brukte håret til å produsere filt. I museet kan man se pakker med filt som ble funnet i byen Kietrz. Analyser som er foretatt av Rettsmedisinsk Institutt, viser at håret og filten inneholder rester av grunnkomponentene til Zyklon B. Uhyggelige tall De første årene ble togene med jøder tømt på godsstasjonen i Auschwitz. Men fra 1944 ble en ny skinnegang anlagt et godt stykke inn i inn i Birkenauleiren og med en avstigningsrampe tilstrekkelig stor for formålet. De sterkeste ble utvalgt til tvangsarbeid, mens de svake og arbeidsudyktige ble ført direkte i gasskamrene. Mange ble sendt rett i gasskamrene uten å bli registrert. Ifølge Rudolf Höss ble omkring 70-75 prosent av de nyankomne sendt direkte i gasskamrene. En annen årsak er at nazistene ødela nesten alt av skriftlig dokumentasjon før de måtte flykte. Vi vet at det bare i en av de tre leirene, Auschwitz I, i løpet av 1942 og 1943 ble brukt over 20. Ifølge leirkommandant Rudolf Höss trengtes 5 -7 kilo Zyklon B for å drepe 1500 mennesker. Ut fra det materiale som er til rådighet, har eksperter regnet ut at mellom 1,2 og 1,6millioner mennesker fant sin død i de fire og et halvt år leiranleggene var i drift. Totalt regner de fleste historikere med at mellom 5,3 og 6,1 millioner ble myrdet av naziregimet. Den er også en reise i nåtiden og inn i fremtiden. Aage Georg Sivertsen: Da Holocaust nådde Norge Krigsavisene, Del 29 8. Fra utstilling i Sandnes kulturhus: Samproduksjon mellom Norsk Folkemuseu og Statens bibliotektilsyn. Historikeren og tidligere medlem av Jødeboutvalget, Bjarte Brulands kronikk i Aftenposten 26. I Auschwitz I er flere av blokkene åpne for publikum, bl. I tillegg var det tre typer straffeceller. Det var i denne cella den polske Fader Maximilian Kolbe ble plassert. Han hadde tilbudt seg å dø istedenfor en annen fange. I hver av disse ble fire fanger plassert som avstraffelse. Plassen mellom Blokk 10 og blokk 11 er lukket på to sider med en høy mur. Det er vanlig at skoleklasser legger ned blomster ved Dødsmuren og leser et dikt eller lignende etterfulgt at ett minutts stillhet. Vinduene mot plassen har skodder for å hindre at fangene skulle se de henrettelser som forgikk. De norske skoleklasser pleier å stoppe opp ved den norske minneplassen og der legge ned blomster etterfulgt av ett minutts stillhet. Man blir ellers guidet gjennom rom for rom i de tilgjengelige blokkene, og får på den måten en illustrasjon av de forbrytelser som ble begått av nazistene.